Ukene går. Februar. Nå nærmer vi oss fastetiden. Snart tid for å så innomhus.
På søndag skal vi spise boller med krem hjemme hos meg og vi skal på karneval i kirken. Neste onsdag får vi endelig feire en liten gudstjeneste i Strømsø kirke igjen, med 10 mennesker. Da er det askeonsdag, portalen inn i den kristne fastetiden.
Hver år tenker jeg at det er en dyp visdom i at denne tiden akkurat kommer på våren, tiden vi går inn i det mørkere landskapet i troen. Det lille barnet i krybben har blitt en voksen mann, det har vekket anstøt og nå vet vi at han kommer til å dø. Det som begynte med Jesus, det fellesskapet han samlet, kan ikke fortsette slik det var. Det må forvandles, det skal en annen vei en til å bli et politisk eller religiøst opprør med én leder. Jesus skal på på et kors og budskapet hans skal ned, ned i jorda, ned i livene våre, ned det det er tungt, der vi lengter etter forvandling der vi strever.
Det var noen grekere som kom og som ville bli kjent med ham, er utgangspunktet for den lille scenen som vi blir vist på fastelavnssøndag. Hva lot Jesus dem se? Jo, han lot dem se seg selv som et sant menneske ved å si: jeg er redd.
Han ga dem bilde av hvetekornet, bildet av at noe må dø for å bli forvandlet og for at det kan vokse. Og i det som skal skje, det som skal dø og det som gjør oss redde, skal likevel Gud herliggjøres. Og de som tilhører fellesskapet rundt Jesus skal være en del av alt dette som skjer. «Der jeg er skal også min tjener være.»
Jeg har tenkt at fastetiden kan være en anledning til å lete etter forvandling i mitt eget liv. Hva er det som må dø, hva er det som må bli borte for at noe nytt kan vokse opp? Hva er det vi som samfunn ikke trenger lenger? Hva er det vi ikke savner nå, som vi kunne ha gitt avkall på? Hva er det vi som kirke må ta avskjed fra?
Jeg vet hva jeg savner mest, menneskelig nærhet utenom familien, jeg savner kunst og kultur, og hvis jeg hadde hatt barnevakt, ville jeg gjerne spist på restaurant sammen med venner. Jeg savner familien min som er langt unna, men sydenturen saver jeg ikke og ting har jeg mer enn nok. Det viste jeg før korona, men jeg er bare blitt enda mer sikker på det. Noe av vår materialisme tror jeg kan dø og da ville noe nytt kunne vokse opp. Selv om forandringene vil kreve noe av oss som samfunn. Kanskje det også er noe av det som vi har gjort som kirke som ikke er levende lenger. Vi må grave, lete, vente, kanskje vi kan finne livsviktige ting, både oss selv og hverandre og kanskje Gud.
«Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rikt frukt.»
Kan fastetiden vise meg hva som er dødt i midt liv og hvor det spirer? Selv om erkjennelsen kanskje kan gjøre vondt? Men om Gud kan gi meg krefter – kan jeg klare a ha tillit, kan jeg klare å handle deretter?
Karoline Faber, prest i Strømsø